Har du lagt merke til den lille stemmen inne i hodet ditt som dømmer deg selv og andre.  Som sier hun burde ikke sagt det,det var teit, jeg burde ikke gjort det, hvorfor gjorde jeg det, hvorfor sa jeg det osv.

Har du lagt merke til din egen indre kritikk eller har du merket dine egne eller andres kritiske ord. Når vi hører om mobbing, når vi hører barn mobber andre, så dømmer vi det. Hvor er det egentlig barn lærer fra? Hvem er det som er deres modeller?
Vi vet at vi lærer fra det miljøet vi vokser opp. Vi vet at foreldre er viktige rollemodeller. Vi vet at barn og ungdom ikke gjør det vi sier, det gjør det de ser vi gjør. Så hva skjer med kulturen og samfunnet når vi kritiserer, klager og dømmer? Vi slår hardt ned på barn som dømmer og kritiserer. Men hva med å se på oss selv? Hva med å legge merke til egen dømming. Både den vi sier ut til andre, men også den indre dømmingen av oss selv og andre.

Er det ikke på tide å stoppe denne dømmekarusellen? Er det ikke på tide å slutte å kritisere og klage over oss selv og andre? Er det ikke på tide å snu på flisen å framsnakke oss selv og andre? Hva med å snu fokuset over til det vi er takknemlige for? Hva med å takke for det vi er fornøyd med, glede oss over alle de fine øyeblikkene livet bringer. Når vi framsnakker andre og går foran med et godt eksemple og finner det gode i oss selv, andre mennesker og situasjoner så smitter det.

Vi gjør oss selv og andre en tjeneste. Vi trenger ikke gå i tog mot mobbing, vi trenger ikke alle holdnihngskampanjene hvis vi ikke stopper opp og begynner med oss selv. Mor Theresa sa NEI en gang hun ble spurt om å gå i tog mot krig. Men, hvis noen spør om jeg vi gå i tog for FRED stiller jeg opp, var den kloke kvinnens svar.

Å gå i tog mot krig har krig som fokus. Hjerne tenker i bilder og når vi sier mot krig er det krig hjerne oppfatter. Ordet ikke hopper den over. Når vi sier gå i tog for fred er det fred hjernen oppfatter. Så hva tror du Mor Theresa ville sagt hvis hun ble spurt om å være med på antimobbekampanje? Jeg tror hun ville sagt, nei det vil jeg ikke. Men, hvis noen spør meg om en fremsnakkingskampanje, en godhets kampanje, en  anerkjennelseskampanje, ja til å være den man er- kampanje, ja til takknmlighetskampanje så er jeg med.

Hva med å si ja til respekt, ja til verdighet, ja til anerkjennelse, ja til at alle skal få være seg selv og bli med å bety noe for de rundt? Vi kan si ja til å ta ansvar, ja til å se individene, ja til å si fra, ja til å se etter hva som er bra, ja til enkeltmenneske og ja til fellesskapet.

Det vi trenger er retningen videre og løsningsfokuserte spørsmål. Hvordan kan du bidra til at det kan utvikle seg en anerkjennende og inkluderende kultur på din skole? Hvordan kan skolen fokusere på ressursene til enkeltelevene? Hvordan kan foreldrene bidra på best mulig måte for å støtte skoleledelse, lærere og elever?

Er vi klar til å detoxse dømming, kritikk og klag og gå i tog for takknemlighet, anerkjennelse, verdighet og respekt? Respekt betyr å se på ny. Er vi klar til å se hverandre på ny, uten dømmehatten?

Sokrates har en fin metode med 3 sikter som kan være fine å filtrere tanker og ord gjennom

Det var en gang en mann som kom til Sokrates og sa: «Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.»
Sokrates Svarte: «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de 3 sikter.»
Mannen kjente ikke til de 3 sikter så Sokrates sa:

«Det første er sannhetens sikt.
Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?»
«Nei, sikker er jeg ikke», sa mannen, «For jeg har hørt det av andre».

«Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?», spurte Sokrates.
Mannen ristet på hodet.
«Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?»
Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates:
«Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.»