I dag ble vi hentet kl. 7 på hotellet og kjørt til kaien. Der gikk vi om bord i en hurtigbåt som skulle ta oss til Gili som er en øy som ligger 1,5 timers båttur utenfor Bali. Vi reiste sammen med Marthine og venninnen Ida. De passet helt fint inn med resten av passasjerene som de aller fleste var backpackere. Vi skilte oss ut med trille koffertene.

Da vi kom frem på Gili ble vi overrasket, selv om vi var forbedret på at det ikke var biler, men heste- transport var det likevel en overgang og komme fra pulserende Bali og over til den rolige øyen Gili. Vi fikk lastet all vår og jentenes bagasje opp i hestevognen (og da var det nesten ikke mere plass i den lille kjerren) men vi klarte å få plass innimellom sekker og kofferter.

Vi kjørte på noen utrolig humpete og smale kjerreveier til vi ankom hotellet vi skulle bo på. Les Village Otallia var en herlig oase mellom alt det primitive utenfor.

Rommet var et eventyr. Vi var alle fra oss av begeistring over sengen. Jeg husker at jeg ønsket meg så veldig en slik seng da jeg var ungdom, men det kunne jeg ikke ha siden mitt rom var på loftet. Så noe av det første jeg gjorde var å prøve sengen som de hadde strødd roseblader på. Bare så skjønt.

Etterpå ble det tid til en dukkert i bassenget og litt soling før lunsj. Solen stekte virkelig så etter et par timer ved poolen var vi klar for nye eventyr. Vi lånte sykler på hotellet og  syklet litt rundt på øyen. Hele øyen er 3km den ene veien og 2 km den andre veien, så vi fikk syklet litt på kryss og tvers og gjort oss godt kjente.

Det er lenge siden jeg har syklet slik på kjerreveier rundt. Det var som å være tilbake i barndommen da vi syklet sammen med venninner på små og smale veier mellom høner og katter. En helt spesiell opplevelse. Vi fikk virkelig ta pulsen på øyen og befolkningen som for øvrig ikke var flere enn 700 fastboende personer.

Vi parkerte syklene ved sjøen og jentene var ute å snorklet i korallene, mens vi satt på en strandbar og nøt sjøutsikten. Det er noe virkelig fredfullt ved å være på en slik øy hvor det ikke finnes biler og hvor vi virkelig feirer ved litt stabilt internett.

Om kvelden syklet vi helt sør på øyen hvor vi skulle spise middag i solnedgangen. På veien bort dit oppdaget vi en huske ute i sjøen. Det var virkelig et av de øyeblikkene. Å huske ute på sjøen rett før solen gjør seg klar til å gå ned, stillheten, roen, øyeblikket, det var magisk og vi fikk tatt noen virkelig fine bilder

Etterpå syklet vi videre og fikk et bord helt på stranden på sikkert den eneste trip adveiser resturanten på hele øyen. Her satt vi og spiste middag, mens vi såg solen gå ned og farge himmelen i alle slags røde farger og nyanser. Det er et av de øyeblikkene du ikke ønsker skal gå over

Da solen hadde gått ned og det hadde blitt mørkt tok vi fatt på turen tilbake til hotellet. Det var ikke så enkelt. For ute var det bekmørkt, og vi såg ingenting. Vi hadde ikke så mye annet valg enn å få på lommelykten på Iphonen og bruke den stil å lyse opp den humpete veien

Det er egentlig fint å sykle rundt slik, for vi får med oss så mye. Så plutselig syklet vi forbi en resturant hvor det var livemusikk. Jeg og Marthine ble helt begeistret, vi har samme musikksmak og ville gjerne stoppe der. De to andre syklet litt videre, mens vi satt oss ned og hadde en koselig mor og dattertid.

Det er så utrolig kjekt å se at hun har det så bra på tur. Jeg er så stolt av at hun har valgt å følge hjertet sitt og bruke denne tiden til å være på tur. Det er så fint å se og høre hvordan hun tar gode valg for seg selv underveis og se henne trives så bra. Jeg vet at når vi drar tilbake til Bali i morgen og videre hjemover og hun fortsetter til Australia, Fiji og videre, så vil hun få mange nye opplevelser og erfaringer. Selv om vi savner henne hjemme, unner jeg henne virkelig alt dette og gleder meg så utrolig mye på hennes vegne.