Noen ganger setter vi høye forventninger til oss selv og mener at vi bør være slik, eller bør gjøre slik, eller burde gjort det eller hvis jeg bare hadde vært slik. Et slik perspektiv tar oss bort fra den vi egentlig er.

For å ha et slik perspektiv er vi nødt for å foreta en vurdering i forhold til noe. Ofte vurderer vi oss selv ut fra hva vi tror andre får til eller hva vi har hørt andre si. Et slik ytre perspektiv gir oss sjelden det vi ønsker. De fleste mødre ønsker et nært forhold, å være tilstede, ha tid til den gode praten og virkelig se barna sine. Vi mennesker er den eneste arten som stadig vurderer om vi er gode nok. Det er ingen reker som tenker er jeg en god nok reke, eller en gorilla som tenker kanskje jeg burde vært litt sterkere, eller en leopard som kritiserer seg selv for at den ikke er rask nok.

For dyrene er det et ikke issju. De er som de er.

Egentlig er det mulig for oss mennesker også. Det handler om å flytte fokuset fra et ytre perspektiv og begynner å anerkjenne oss selv. Å være den du egentlig er betyr at du er god nok som du er, du er den beste deg. Selv om vi mødre ikke selv alltid forstår at vi er gode nok, gjør sannelig barna det:)