Nå som julehøytiden nærmer seg med stormskritt er det mange som gleder seg stort til de mange familiesammenkomstene. For noen er det glede og begeistring som preger forventningene,  mens det for andre er mer blandete følelser.

Vår familie er våre største speil. De viser oss kjærlig hvordan det egentlig står til inni oss. Veldig mange mennesker har et ytre perspektiv og skyver ansvaret for hvordan de har det over i andre.

Andre kan ikke bestemme dine følelser. Selv om det skjer noe du ikke liker, er det faktisk opp til deg hvordan du vil handtere det. Det er stor forskjell på en person som sier pytt, pytt den andre har sikkert en dårlig dag og en person som retter skylden mot seg selv og sier, enda et bevis på at jeg ikke kan, ikke er god nok, jeg klarer det aldri.

Egentlig er det slik at når vi reagerer på den andres oppførsel er det fordi det speiler våre egne mønster og overbevisninger. Noen ganger speiler den andre de gode sidene av oss selv, og vi opplever glede, kjærlighet og gode følelser. Noen ganger speiler den andre våre issju og vi klandrer eller klager på den andre eller oss selv. Vi føler at det er den andre skyld at vi føler det slik. Men det handler ikke om barna, mannen, foreldrene, svigerforeldrene eller våre søsken. De hjelper oss bare å få våre egne begrensninger og mønster frem i lyset.

Når vi opplever irritasjon, frustrasjon eller får lyst å klage eller kritisere andre gir det oss en unik mulighet til å se egne mønster og overbevisninger. To personer kan oppleve det samme, men reagere helt forskjellig. Den ene kan bli veldig frustrert, irritert osv, mens den andre ikke forstår at det er noe å ta på vei for. Det er fordi vi har forskjellige mønster og opplevelser som speiles.

Speilene er i virkeligheten små gaver til å få løftet frem egne begrensninger og heale egne sår og begrensende mønster .Hvis du er kritisk mot deg selv eller ikke tar vare på deg selv, eller kanskje du har et sted du roter eller kommer for sent til avtaler. Når du erfarer at andre gjør dette vil det kunne speile dine egne issjus og i stedet for å være snill med deg selv og sette av tid til deg selv, klandrer du andre fordi de ikke verdsetter deg.

Det speilet viser deg er at du trenger å verdsette deg selv først.
Ofte er det slik med barn også. Hvis de roter, kan foreldre bli veldig irritert og klage over det. Hvis en ikke samtidig endrer i egne mønster og begynner å rydde opp selv, vil det bli en evig runddans.

Det å bruke omgivelsene som speil og justere kursen, justere din egen oppførsel og perspektiv i stedet for å rette fokuset utenfor deg selv og klage eller kritisere på andre gir en unik mulighet til å skape forandring. Når du endrer inni deg selv, når du endrer i dine mønster og overbevisninger vil verden rundt begynne å speile det.

Det å bli speilet ut fra kjærlighet, takknemlighet og selvstøtte føles mye bedre. Og det starter med en person, deg. Så hvordan kan du bruke førjulstiden til å skrue opp for kjærlighet, takknemlighet og selvstøtte?