På søndag var vi hele familien på toppen av Preikestolen. Det var en mektig og stor opplevelse. Jeg liker alltid når vi kan gjøre ting sammen som familie. Å gå på tur med mannen min og jentene ute i naturen er noe av det beste jeg vet. Denne dagen var det strålende vær og skyfri himmel. Det var en utrolig fin tur, selv om jeg merket frykten i magen der oppe på toppen når barn satt og dinglet med føttene utenfor kanten.

Jeg valgte å se bort, men da mine jenter nærmet seg kanten og ville så langt ut som mulig kjente jeg suget i magen igjen. Det var virkelig flott og majestetisk å stå der på toppen, men jeg var glad da vi begynte nedturen. Jeg tenker det er fint å utfordre frykten slik, legge merke til at den er der og se hva det gjør også med konkrete hendelser. Vi trenger å bli vant med at den er der, det er ikke farlig å være redd, det er naturlig.

Jeg treffer mange mennesker som lar seg stoppe av frykten for å kjenne ubehagelige følelser. Men de er ikke ubehagelige før vi begynner å definere dem som det. Følelser bare er og følelsen av å være redd er fin den, den forteller meg noen viktig. Noen ganger er det fordi jeg dikter opp i tankene at «tenk hvis…» osv mens andre ganger er det reelt som det var på toppen av Prekestolen.

Det triste er hvis vi lar oss stoppe av frykten og lar være å gjøre det vi ønsker og drømmer om fordi vi forteller oss selv at det går ikke på grunn av ditt eller datt, eller at hvis jeg gjør det kan jo det skje osv. Slike katastrofetanker skaper følelser som vil inspirere til å la være å gjøre det du ønsker. Det er slik mange mennesker lever livet sitt. De forblir langtidsparkerte innenfor sin komfortsone. Det er ikke sikkert de er fornøyd, men det føles trygt, man slipper å utfordre sine begrensende overbevisninger.

For det er ofte det som skal til for å realisere ønsker å drømmer, at man våge å se på egne overbevisninger og hva man forteller seg selv, hva man føler i forhold til det man ønsker og så justere hvis det ikke er i samsvar med det man egentlig ønsker:)