Jeg har vært en tur utenfor min komfortsone igjen. Det begynner å bli dagligdags for tiden. Det betyr nok bare at det er mye vekst på gang. Det som er forskjellen nå og før er at nå har jeg meg selv med i prosessen. Før var det ofte slik at jeg «durte» på og tenkte at det må jeg få gjort. Nå velger jeg å nyte prosessen. Det kan være svært ukomfortabelt å gå utenfor komfortsonen hvis vi gjør det med en hard mentalitet om at dette må vi gjøre, dette er viktig og mentalt snakker oss opp. Hvis ikke hjertet og følelsene er med, hvis vi ikke føler oss verdifulle, gode nok eller at dette er noe vi fortjener, så vil vi på en eller annen måte sabotere det for oss selv. Så min nye måte er å nyte også det å være utenfor komfortsonen.

Det har vært en lang prosess for meg. For jeg har lenge trodd på Susann Jefferens ord «Feel the fear and do it anyway» Og det er ingenting galt med det, men for meg klikker Marianne Williamsons ord om at frykt er fravær av kjærlighet og at så lenge vi føler frykt kan vi ikke samtidig føle kjærlighet. Så ja, det føles ukomfortabelt å gå utenfor komfortsonen, men det er et ubehag som også kan nytes. Det trenger ikke handle om å pushe seg selv gjennom frykten, det kan også handle om å støtte seg selv kjærlig videre.

Så nå for tiden handler det mye om «May Bente Gjør ting hun ikke kan» og det er faktisk spennende. Jeg merker at jeg lærer så mye i prosessen. Men bare så lenge jeg tar godt vare på meg selv, og sørger for å fylle på med ting som gjør meg godt. Med en gang jeg merker at det kommer et hardt drag over det hele, så stopper jeg opp og spør meg selv, hva trenger jeg nå. Når frykten kommer på banen, så minner jeg meg selv på at det egentlig er fravær av kjærlighet, og så velger jeg å behandle meg selv med kjærlighet. For meg kan det være å gå en tur, ta et varmt karbad, lytte til min favorittmusikk, trene osv. Hva gjør du for å støtte deg selv?