Jeg møter ofte mennesker som står fast i en eller annen situasjon som de ikke ønsker. Mennesker som lever et liv de ikke er fornøyd med, som har et eller flere områder av livet de virkelig ønsker skulle vært annerledes. Jeg forstår denne smerten så inderlig vel. Jeg forstår at de leter etter svar her og der. Jeg har selv gjort det. Både stått fast i utfordringer og problem som jeg har søkt etter løsning på i øst og vest.

Etter hvert som jeg forstod at løsningen ikke var å finne i healing, i nye kurs, eller å vinne i lotto, eller at andre skulle komme å redde meg, fant jeg frem til en herlig indre nøkkel. Det skiftet hele mitt perspektiv og jeg forstod at nøkkelen til min lykke til mitt liv, til de resultatene jeg ønsker finnes ikke i noen ytre ting eller omstendigheter. Livet skjer ikke utenfra og inn, men innenfra og ut. Fra det øyeblikket jeg virkelig forstod det i alle mine celler, endret livet mitt seg og har aldri vært det samme igjen.

Det betyr ikke at det ikke kan dukke opp utfordringer og problem i mitt liv. Det betyr bare at jeg nå forstår hvorfor det skjer og ikke minst at jeg har redskapene til å gjøre noe med det hvis jeg ønsker. Det er jeg så takknemlig for. Det føles som om jeg har løst livets mysterium. Det føles så godt å kunne sitte i førersetet av mitt eget liv og skape den fremtiden jeg ønsker meg.

Som mor for 3 deilig jenter og som kurs og utdanningsleder gir det virkelig mening å kunne dele disse verktøyene videre og se andre bruke dem til å skape sitt liv slik de ønsker det. Jeg har lært dette videre til mine barn og det er like magisk hver gang å se dem bruke verktøyene til å få det som de ønsker å ha det. I slutten av ferien var vår mellomste jente så klar for å komme hjem til sine venner at hun gjerne ville vi skulle reise hjem dagen før vi hadde planlagt. Vi sa det ikke var  mulig fordi vi hadde en del ting vi skulle gjøre ferdig. Dette var fredags kveld og vi skulle hjem søndag. Så lørdag morgen kom morfaren på besøk på hytten og gjett hvem som fikk sitte på hjem og fikk det akkurat som hun ønsket. Jeg husker jeg sa til mannen min «Det var jammen bra manifestert» Hvorpå han sa «Ja, du har lært de godt opp». Så måtte vi smile begge to når bilen med jentene og morfaren reiste hjemover.