I går hadde vi modul 6 på Coach Mentor Utdannelsen. Temaet var potensial. Dypest sett handler det om den du egentlig er, den du er født som. Vi fødes som ulsipne diamanter. Vi har et stort potensial. Som små barn har vi en kjerne av glede, begeistring, entusiasme som en sol av muligheter, kvaliteter og potensiale. Etterhvert som vi vokser opp og opplever kritikk, avvisning og negative tilbakemeldinger begynner vi å lage oss mønster og overbevisninger.

«Man blir ikke god ved å prøve å være god, men ved å finne den godhet som allerede er inne i deg.» ~ Eckhart Tolle

Vi kan sammelinge potensialet med en sol og alle disse tillærte begrensningene som skyer som ligger foran solen. Det som er min spesial kompetanse er å se dette potensialet i mennesker. Det har jeg gjort siden jeg var liten. Jeg har alltid hatt tro på mennesker og at de kan få til det de ønsker og lengter etter. Derfor har jeg hjulpet mange mennesker til å realisere sine drømmer også drømmer de selv hadde pakket langt bort. Drømmer som var gjemt under lag av å ikke føle seg gode nok, ikke fortjene, tenk hva andre vil si osv. 

Det var akkurat det som var temaet for denne modulen. De beste coachene er etter min mening de som har gått veien selv. De som har luket bort i sine begresninger og åpnet opp for sitt potensiale. Det er herlige å se hvordan deltakerne på Coach Mentor Utdannelsen fra gang til gang får ryddet bort gamle begrensninger og mønster. Når bevisstheten endres så ser man ting på en ny måten. Som albert Einstein sier: «Man kan ikke løse problemer med det samme mindsettet som skapte det»

Derfor synes jeg det er så fint å følge disse deltakerne og se hvordan deres mindsett endres. Se hvordan de bruker coachingredskapene for å endre sine liv og skape de forandringene de ønsker seg. Det er modige kvinner, det er kvinner som velger å prioritere seg selv, som våger å møte gamle mønster og overbevisninger og åpne opp for at mer av den de egentlig er skal få komme frem.

I den prosessen heales gammel bagasje, det skjer ofte en dyp indre transformasjon i disse møtene. Når en deltaker deler sitt issju, så coacher jeg på det. Den effekten det har på den deltakeren og gruppen er ofte mindblowing. De begrensende mønstrene og overbevisningene ligger ofte dypt og er smertefulle. Det er fordi det var smertefullt å oppleve å bli avvist den gang jeg var 3 år eller den gang jeg opplevde å ikke bli møtt, eller fikk beskjed om å dempe meg når jeg var høy av begeistring. Det var smertefullt for det lille barnet. Det er bare det at nå er det lille barnet blitt voksen. En voksen som fremdeles tror på en overbevisning om at «hvis jeg er begeistret som blir jeg avvist og det er smertefullt». Eller det lille barnet som opplevde at lærer og medelever lo da hun skulle lese noe høyt for klassen. Når den erfaringen er smertefull nok for barnet, vil han/hun fortelle seg selv en historie om at det å holde foredrag er ikke for meg, jeg kan ikke det, det skal jeg nok ikke osv.

Hvis det er slik at den personen går å beundrer andre som holder foredrag, at den personen i hemmelighet drømmer om å stå på en scen, men finner alle mulige slags unnskyldninger for hvorfor det ikke passer, jeg kan ikke nok osv. er det ganske sikkert et mønster og en gammel begrensning som ligger å stopper.

Jeg hadde mange slike overbevisninger da jeg skulle begynne å snakke på video. Tanker som «tenk hva andre vil si, tenk hvis de ikke liker det, tenk hvis noen kritiserer osv. Alt det er uttrykk for begrensende tanker som egentlig vil hjelpe deg å unngå å bli såret. For meg var det en opplevelse jeg hadde som 1,5 åring hvor jeg hadde fått en liten bror. Frem til da var jeg enebarn og mine far var en ivrig filmer, så han filmet meg mye. Så en episode vi har på film er meg som sykler rundt inne i stuen på min lille trehjulsykkel smiler glad og fornøyd mens min far filmer. Så etter en stund snur han kameraet over til min bror som da er noen måneder og begynner å filme han. Det liker ikke 1,5 åringen så jeg kommer inn i filmfeltet igjen og setter meg like godt på hode til den lille. Da blir jeg selvfølgelig tatt bort, mens skamfølelsen lyser av mitt ansikt. Så når jeg ble voksen så har jeg med meg den erfaringen. Å være på film å stille seg opp i spotlight er skummelt. Så det er noen overbevisninger jeg skulle deale med når jeg begynte å stille meg opp foran kamera.

Og slik er det på mange områder. Hver gang jeg får et nytt ønske, hver gang jeg tar steg mot mine drømmer så innebærer det å endre i begrensende overbevisninger og mønster. For hver gang åpnes det mer og mer opp for mitt potensiale. Det føles som at jeg blir mer levende. Eller som en jeg hadde på kurs sa, det føles som om livet har fått nye farger. Man ser livet annerledes uten alle disse begrensende overbevisningene. Man møter utfordringer annerledes. Man forholder seg til seg selv og andre mennesker annerledes. Er du klar til å gi slipp på dine begrensninger? Er du klar til å åpne opp for mer av ditt potensiale? Del gjerne med oss i kommentarfeltet nedenfor.