I dag har jeg gjort alvor av et ønske jeg har hatt en stund og det har vært å merke Mexico. For å merke Mexico må man jo være der. Så i dag satte jeg meg på toget sørover og krysset grensen fra USA til Mexico til fots.

Det kan hende det var fordi Tjiuana er en grenseby at inntrykket mitt av Mexico ikke kan sies å være det aller beste. Allerede på togturen ut mot grensen begynte kontrastene og melde seg. Den markant dårligere levestandarden var virkelig i øynefallende. Når jeg så kom over grensen ble jeg møtt av fattigdom og tigging.

Jeg tror nok jeg må reise et annet sted i Mexico for å virkelig erfare det ekte Mexico. Stemingen, maten, kurlturen og naturen. Det kan godt hende det skjer. Men for nå er jeg fornøyd.

Det jeg er mest fonøyd med i dag er at jeg facet frykten min mange ganger underveis. Jeg merket det i magen når jeg satt på et trangt overfyllt tog med høyrøstete Mexicanere og jeg var den eneste personen som var lys i huden. Og når jeg ble stoppet av grensepolitiet og når jeg måtte stå i en lang kø bevoktet av bevæpnede grensevakter for å komme inn igjen i USA sammen med bare spansktalende mennesker.

Det var virkelig mange ytre faktorer på denne turen som for noen år siden ville slått meg helt ut. Dramaet hadde spilt på full guffe og krisemaksimeringen hadde gått for full maskin. Jeg hadde nok ganske sikkert stoppet meg selv før jeg hadde kommet så langt. Og tenkt det kan jeg gjør en annen gang.

Jeg er så glad for at jeg nå har en annen måte å handtere det hele på. Det er det som gjør at jeg nå realiserer de ønskene jeg har. Jeg går ikke lenger rundt og sier det ønsker jeg det ønsker jeg osv. Jeg merker inn er dette noe jeg virkelig vil? Er jeg klar til å handle på det, hvis ikke lar jeg det ligge. Akkurat nå var jeg klar til å handle på ønsket om å merke Mexico. Hva som skjer i morgen vet jeg ikke helt enda. Jeg har noen ideer, men det hele lander nok først i morgen. Da er jeg klar til nye eventyr.