Vera var en skjønn dame som kom til coaching hos meg. Hun hadde sett den gratis videoen som du får når du skriver inn navnet ditt øverst til høyre på min hjemmeside. Hun innledet med å si, jeg er en av de langtidsparkerte. Jeg føler at jeg står fast i en situasjon jeg ikke kommer meg ut av.

Vera var egentlig en livsglad dame, men hun hadde nå kommet i en situasjon hvor hun over lengre tid hadde følt at hun ikke mestret hverdagen, og at «alt” til slutt ble et ork. Hun hadde tidligere vært en dame med mye livsglede, humor, masse energi og overskudd, men dette hadde forandret seg sakte med sikkert over tid. Gradvis opplevde hun at hverdagene ble tyngre og tyngre. Hun følte seg alene og hadde de siste månedene mistet kontakten med de voksne guttene sine. Det var et stort tap, siden de hadde vært en viktig del av livet hennes de siste 25 årene. Det var en stor sorg å ikke få treffe dem og barnebarnet. Det var nå gått over tre måneder siden hun hadde fått se sitt eneste barnebarn, en gutt på 7 måneder. Hun var veldig frustrert og svært opptatt av hvordan ting hadde vært og alt hun hadde gjort for alle andre, men når hun trengte hjelp var det ingen som var der for henne. Hun drømte om en mann, hus og en annen tilværelse.

Hun ble i løpet av coachingtimen bevisst på hva hun tenkte og følte og hvordan hennes tanker og følelser påvirket henne i hverdagen. Hun fikk i oppgave å fylle hverdagen med mer av det hun syntes var gøy. Hun ble litt overrasket i begynnelsen, fordi hun kunne ikke huske sist hun hadde hatt det gøy. Hun hadde vært ute med venninner, men det hadde ikke gitt henne godfølelsen. Jeg spurte henne om hun husket sist hun var glad. Hun slo blikket litt ned og sa med sørgmodig stemme at hun ikke kunne huske. Jeg spurte henne da, kan du huske en gang du var glad, en gang i hele ditt liv hvor du følte deg gled og lykkelig. Hun ble veldig overrasket over at hun måtte tilbake til barna var små og de en dag var ute ved sjøen og tente bål og krabbet sammen. Det var mange år siden. Hun ble varm og glad av å snakke om denne opplevelsen. Etter hvert kom hun frem til at hun likte godt å lage boller, så blomster og være kreativ. Hun hadde ikke tatt seg tid til slike ting i det siste for hun hadde vært så opptatt med sine problem.

Hun fikk redskaper til å snu tankene og begynne å snakke seg selv opp og gjøre ting som gledet henne. Etter en uke kom hun tilbake og var svært glad. Dette har vært den beste uken i mitt liv. Det har bare vært helt utrolig var hennes første kommentar. Så fortalte hun om den ene positive opplevelsen etter den andre. Det som virkelig rørte meg var at hun etter 3 måneder nå hadde fått være sammen med sitt barnebarn og lekt med han og holdt han i hendene mens han gikk. Hun hadde ikke presset seg på, hun hadde heller ikke klandret noen, hun hadde gitt uten å forvente å få noen tilbake. Det resulterte i at hun ble invitert til å være sammen med barnebarnet. Det var så utrolig fint å flott å høre henne snakke om den indre forandringen hun hadde foretatt og hvilke ytre virkninger det hadde i livet hennes. Hun var utrolig takknemlig og glad. Hun begynte å glede seg over livet og så lyst på fremtiden.