Jeg hadde en coaching samtale med en skjønn ung kvinne i går. Vi snakket mye om det å ta vare på seg selv.  Veldig ofte er det slik at vi er så flinke til å hjelpe og støtte alle andre at vi glemmer av oss selv.

Mange av oss er opplært til å ta vare på andre og være snille piker og flinke gutter. Og det er fint, men hvis det går på bekostning av vår egen omsorg for oss selv kan vi som denne kvinnen oppleve å tappe oss selv ut.
Det er nydelig å gi til andre mennesker når vi er full av overskudd selv. Da kan vi gi av vår overflod og det føles godt både å gi og motta.

Da fyller det oss og nære både oss og dem vi gir til på en dyp og inderlig måte. Alternativet er å si ja, og gjøre ting for andre uten å lytte til hva er det egentlig jeg vil.

Vi kan forsøke på helle av en tom kopp og sette andre først, men det gjør som regel bare at vi tapper oss selv for krefter og overskudd. Betyr det at vi ikke skal hjelpe andre? Selvfølgelig ikke. Det er som når vi er ute og skal fly, så sier flyvertinnen ”ta på din egen oksygenmaske før du hjelper andre”.

Jeg tenker det handler om å stoppe opp et lite øyeblikk før vi sier ja til andre og kjenne etter hvordan føles det for meg. Hvis du merker en motstand eller negative følelser, så kan det være lurt å stille seg selv spørsmål. ”Hva er det jeg trenger nå? Hva kan jeg gjøre for å fylle på meg selv? Så kan du gjøre det først og så hjelpe andre.

Det føles så utrolig mye bedre både å gi hjelp og å få av en person som selv er fylt opp. Så hvordan kan du fylle din egen kopp? Hva skal til for at du føler deg full av overskudd og boblende glede? Hvordan føles det å gi til andre når du har denne følelsen.

Sier du ja, eller nei til deg selv? Sier du ja til andre selv om du føler deg sliten og trett? Eller setter du deg selv først, tar på din egen oksygenmaske først før du hjelper andre?