Jeg hørte for en tid tilbake en historie om en munk som møtte en svært sint forretningsmann. Forretningsmannen kritiserte og skjelte ut munken en god stund. Munken ble sittende uten å svare. Han bare kikket fredsommelig på den sinte og irriterte mannen.

Etter en stund ble mannen frustrert over det manglende engasjementet fra munken og spurte «skal du bare sitte der å ikke svare»

Da sa munken «Er det slik når du får en gave at du må pakke den opp? Forretningsmannen ble nok litt overrasket over spørsmålet og svarte, eh nei. Nei, det stemmer sa munken. Når du gir meg denne gaven av frustrasjon og sinne, så trenger jeg ikke ta i mot. Jeg kan velge å ikke pakke opp denne gaven.

Så hvordan er det med deg? Leverer du gaver av frustrasjon, sinne og irritasjon, pakker du opp og engasjerer deg i andre sitt sinne og frustrasjon eller lar du være å pakke opp gaven som munken?

Vi kan velge hvordan vi tolker det som skjer. Vi kan velge hvordan vi oppfatter det som skjer. Vi må ikke bli frustrert, vi må ikke bli sint, vi må ikke bli irritert. Vi kan velge å la være å pakke opp den pakken, det vil si vi kan la være å følge disse tankene.

Vi er ikke tankene. Men når vi lytter til dem og tror på dem får de betydning for oss. Den betydningen vi tillegger dem. Så hva tenker du og hvilken betydning tillegger du dine tanker og det som skjer?