Av og til når jeg er ute å holder foredrag med boken min Lykkekoden, så møter jeg mennesker som har en holdning om at lykke er oppskrytt. De er er stort sett fornøyde med livet bortsett fra et par problemer og noen utfordringer, så er jo livet ganske greitt, sier de. For det er vel ikke slik at vi skal gå rundt å være sånn superlykkelige hele tiden sier de med et spørrende blikk.

For mange er det å være lykkelig noe utopisk, noe som er for godt til å være sant, eller noe de ikke våger å føle fullt ut fordi de er redde for at de skal forsvinne. Slik var det for meg også for noen år siden. Helt til forstod at vi alle er født med en indre boblende glede.

Før trodde jeg at hvis det eller det skjedde så ville jeg bli glad. Men, så oppdaget jeg plutselig at gleden kunne bole frem uten noen «ytre» forklaring. Jeg begynte å søke etter svar på lykkegåten. Det tok meg helt tilbake til barndommen. Du har sikkert sett små barn. De er entusiastiske, begeistret og boblende glade i det ene øyeblikket og fresende sinte i neste øyeblikk. De veksler lynhurtig mellom følelsene.

Slik har vi alle vært en gang. Men etterhvert som vi voks opp fikk vi tilbakemeldinger om å ikke gjøre slik, slutte med det. Vi opplevde å bli avvist og kritisert. Det førte til at vi begynte å legge lokk på følelsene. I stedet for å være entusiastisk glade, sprudlende begeistret så blir vi flinke jenter og tøffe gutter.

Men et sted inni oss ligger den sprudlende barnslige livsgleden. Bak alle tillærte mønster og overbevisninger finnes den kjernen av oss, den vi egentlig er. Den vi egentlig er er glede, kjærlighet og livsglede. Når vi skreller av lagene av begrensende overbevisninger og mønster kan vi komme inn til denne kjernen av den vi egentlig er. Selv om de ytre omstendighetene i livet er de samme så føles det helt annerledes. Som noen av mine kursdeltakere sier, det føles som om lvet har fått nye farger. Vi ser verden på en annen måte. Vi respondere på en annen måte overfor andre når vi er i vår essens, den vi egentlig er.

Så er spørsmålet, skal vi gå rundt å være lykkelige hele tiden? Skal vi late som? Jeg forstår at det spørsmålet dukker opp når man lever ut fra sine mønster, når man kanskje har mistet kontakten med seg selv, når man kanskje ikke vet helt hvem er jeg. Det handler om å være den du egentlig er, å skrelle av de lagene av begrensninger og historier om hva du kan og ikke kan og komme inn til et sted hvor du føler deg god nok som den du er.

Det er ekte lykke, ikke lykke for noe vi kan eller noe som kan bli tatt fra oss. Det er lykke fordi det er den vi er. Det er det boken lykkekoden handler om. Det er ikke den overfladiske lykken, lykken som kan kjøpes for penger. Det er den indre livsgleden og hvordan det å komme i kontakt med vår indre essens vår indre livsglede virkelig kan transformere livet vårt, våre relasjoner, vår helse og måte vi ser verden på.

For det er mulig å leve et lykkelig liv. Ikke på den måte at lykken er avhengig av noe utenfor deg selv, for noe du har eller eier, men fordi lykken er din grunntilstand, den du egentlig er.