Det har alltid fasinert meg hvor stort potensiale vi mennesker har og hvor mange muligheter vi hver dag stilles ovenfor. For meg var det lenge slik at jeg holdt meg selv tilbake og var misunnelig på dem som hadde det jeg egentlig ønsket meg og lengtet etter.

I en periode av mitt liv som var fylt med utfordringer og problem, var jeg dypt i offerfellen og syntes synd på meg selv og følte at livet var urettferdig og vanskelig. Det var en på alle måter utfordrende periode som virkelig har gitt meg dyp respekt for andre mennesker som står fast. Samtidig har det gitt meg et nytt perspektiv på meg selv og livet.

I steden for å vente på at ting skal bli slik jeg ønsker, vente på å vinne i lotto, vente på at barna skal bli store, at jeg skal få råd, skal få tid osv har jeg fulgt min indre stemme. Det har tatt meg ut på en lang reise både geografisk rundt om i verden, men også inne i meg selv. Jeg har gått fra å ha et ytre perspektiv på livet og en utenfra og inn holdning til  å leve innefra og ut.

Det vil si at jeg ser at det er mine tanker om det som skjer som skaper min livsopplevelse. Livet skjer, jeg gjør meg erfaringer, men det er opp til meg hvilken mening jeg tillegger det jeg opplever og erfarer. Jeg har mange ganger blitt forbløffet over å oppdage hvordan flere mennesker som opplever det samme, kan tolke den samme situasjonen helt forskjellig og dermed få forskjellig opplevelse av det som skjer. En kan tenke at det er verdens undergang, jeg orker ikke mer, det klarer jeg ikke, hvordan skal det gå, mens en annen er rask til å se etter muligheter og løsninger.

Det er to forskjellige måter å leve livet på. Bare det å være oppmerksom på at man har dette valget gjør en stor forskjell synes jeg. Og jeg har prøvd begge deler. Jeg har vært i krisemaksimeringsmodus med fokus på alt som er feil, alt jeg ikke liker, ikke er fornøyd med osv. Den tolkningen av livet kan ikke anbefales. Det var fryktelig slitsomt og jeg var konstant tappet for energi og krefter.

Jeg vet nå at livet skjer, jeg tenker tanker om det som skjer, men mine tanker om det er ikke sannheten. Det er en forståelse ut fra hva jeg tildigere har lært. Det er en tolkning ut fra mine tillærte overbevisninger og mønster. Den tolkningen er på ingen måte sannheten, men min private lille historie basert på hva jeg tenker om verden og meg selv.

Jeg husker jeg hadde en samtale med min bestevenninne fra barneskolen for ikke så lenge siden hvor vi snakket om noen episoder fra barneskolen. Det som var så spennende å oppdage var at hun hadde en versjon av det, mens jeg hadde en annen. Da slo det meg at hennes versjon kan være like sann som min. Hennes versjon føltes bedre, så der og da endret jeg det minnet. For det har vi alle mulighet til. Vi trenger ikke gå rundt som en søppelkonteiner å ta vare på alle dårlige minner. Vi kan når som helst endre vår historie.
Fortiden er over og fremtiden har ingen sett. Øyeblikket er det eneste vi har. Vi velger selv hvilke historier og tanker vi vil fylle øyeblikket med. Vi kan velge noen gode historier som gir oss gode følelser eller vi kan velge andre historie som gir oss negative følelser. Ingenting er hverken godt eller dårlig, følelser bare er. Vi kan ha en tanker om at det er bedre å føle glede enn sinne, men begge følelser er naturlig. Som små barn veksler vi lynhurtig mellom disse følelsene. Det er etterhvert som vi vokser opp at vi får tilbakemeldinger om å ta oss sammen når vi gråter, eller dempe oss når vi skriker. Vi lærer om hva som er bra og dårlig. Vi lærer å dempe oss og holde oss selv tilbake.
I stedet for å være den vi egentlig er, den vi er født som, så legger vi begrensninger på oss selv. Jeg kan ikke det, jeg er ikke så god til det, jeg klarer ikke det osv. Alt det er overbevisninger som hjelper deg å holde deg selv tilbake fra å være, gjøre og ha det livet du ønsker og drømmer om.

For inne i deg er den du egentlig er, den du er født som , essensen av deg. Du kan kjenne at den rører på seg, du kan kjenne din indre stemme hviske, jeg vil gjerne det. Så trommer dine overbevisninger sammen og kommer med alle grunnene til at du ikke kan, ikke er god nok, ikke bør, hva vil andre si, tenk hvis osv.

Alt det er begrensende overbevisninger som holder deg fra å være den du egentlig er. Jeg kjenner smerten i det, jeg har selv vært der. Bare det å legge et bilde på facebook kunne få hele mitt system og min kropp til å riste av frykt. Jeg lot meg stoppe i mange år fra å være synlig for eksempel. For meg har det vært et kjempe issju. Hvis du vil høre mer om det har jeg delt min prosess i gratis videoene her: www.denindreguide.no

Så hvordan er det med deg? Lar du deg stoppe av dine begresende tanker og overbevisninger eller følger du hjertets hvisken? Del gjerne med oss hvor du lar deg stoppe og hva som vil være ditt neste steg for å bli mer av den du egentlig er. Handling gir forvandling og det å dele det, våge å være synlig gir et viktig signal til hele ditt system. Så kan du kjenne på hvordan det føles i etterkant. Da kommer dine følelser opp og du får anledning til å heale dem, slik at de ikke fortsetter å stoppe deg fra å være, gjøre og ha det livet du ønsker og drømmer om. Jeg drømmer om en verden hvor vi mennesker er den vi egentlig er, lever ut fra vår essens og bidrar med det som er vår gave til verden. Er du klar? Få med deg gratis videoene her:

Varm klem May Bente